Timothy's Monster
Antall spor: 15
Spilletid: 99:02
Utgitt: 10.08.2010
(P) Rune Grammofon 1994
Forhåndslytting gir deg kun tilgang til 30 sekunder av hver låt med begrenset lydkvalitet.
Du må åpne WiMP for å høre på hele låter i full kvalitet.
Du må åpne WiMP for å høre på hele låter i full kvalitet.
Om dette albumet
Morgenbladet Topp 100: Tidenes beste norske plater
#13 – presentert av Johan Harstad, forfatter
Noe av det aller første som skjer på Timothy’s Monster er at Bent Sæther spiller feil. Et kort sekund er det stille før han må starte forfra på akustiske "Feel". Det er en avledningsmanøver mer enn noe annet, det får deg til å tro at dette skal være noe forsiktig prøvende, noe skjørt som kan gå i stykker hvis man forstyrrer eller kommer til å snakke for høyt. Så kommer monsteret inn. 100 minutter senere kommer man til seg selv, liggende på gulvet i hjørnet av rommet, hodet inntil høyttaleren, håpende på en aller siste note som må finnes igjen der inne i stillheten etter den monumentale, teppebombevakre avslutningen som ”The Golden Core” utgjør.
Les hele teksten på mbtopp100.no. Motorpsychos fjerde album, opprinnelig utgitt i 1994 som dobbel-CD og trippel-LP med en samlet spilletid på 96 minutter. 96 minutter som regnes som noe av det beste, for ikke å si det aller beste, som er gjort i norsk rock, spesielt det avsluttende mesterverket "The Golden Core" - 13 gylne minutter som peker rett til himmels.
De to trønderne og han ene nordlendingen som den gang utgjorde Psycho fikk god hjelp på Timothy's Monster, bl.a. av Deathprod (samples, mellotron, synth, produksjon), Lars Lien (piano, hammond, wurlitzer), Øyvind Brandtsegg (vibrafon), Anneli Drecker (vokal) og Morten Fagervik (gitar, keyboard). Sammen gjorde de albumet til et fullkomment, hardt og melodisk progeksperiment preget av så vel psykedelia som postpunk. Nærmest umulig å definere sjangermessig, først og fremst låter dette dønn originalt, men samtidig lett å like for alle med en dragning mot Led Zeppelin, King Crimson, Brian Eno, The Who og/eller Sonic Youth - for å nevne en håndfull mulige inspirasjonskilder.
Noe av det aller første som skjer på Timothy’s Monster er at Bent Sæther spiller feil. Et kort sekund er det stille før han må starte forfra på akustiske "Feel". Det er en avledningsmanøver mer enn noe annet, det får deg til å tro at dette skal være noe forsiktig prøvende, noe skjørt som kan gå i stykker hvis man forstyrrer eller kommer til å snakke for høyt. Så kommer monsteret inn. 100 minutter senere kommer man til seg selv, liggende på gulvet i hjørnet av rommet, hodet inntil høyttaleren, håpende på en aller siste note som må finnes igjen der inne i stillheten etter den monumentale, teppebombevakre avslutningen som ”The Golden Core” utgjør.
Les hele teksten på mbtopp100.no. Motorpsychos fjerde album, opprinnelig utgitt i 1994 som dobbel-CD og trippel-LP med en samlet spilletid på 96 minutter. 96 minutter som regnes som noe av det beste, for ikke å si det aller beste, som er gjort i norsk rock, spesielt det avsluttende mesterverket "The Golden Core" - 13 gylne minutter som peker rett til himmels.
De to trønderne og han ene nordlendingen som den gang utgjorde Psycho fikk god hjelp på Timothy's Monster, bl.a. av Deathprod (samples, mellotron, synth, produksjon), Lars Lien (piano, hammond, wurlitzer), Øyvind Brandtsegg (vibrafon), Anneli Drecker (vokal) og Morten Fagervik (gitar, keyboard). Sammen gjorde de albumet til et fullkomment, hardt og melodisk progeksperiment preget av så vel psykedelia som postpunk. Nærmest umulig å definere sjangermessig, først og fremst låter dette dønn originalt, men samtidig lett å like for alle med en dragning mot Led Zeppelin, King Crimson, Brian Eno, The Who og/eller Sonic Youth - for å nevne en håndfull mulige inspirasjonskilder.
Andre album av Motorpsycho i WiMP (10 av 15)
