Tittelen til tross, Wolfgang Amadeus Phoenix er ikke klassisk i annen forstand enn at albumet hviler på god, gammeldags popglede. Franskmennene brukte godt over et år på innspillingen, og innsatsen ga avkastning. De første smakebitene, "1901" og singlen "Liztomania", lovet ikke så rent lite - førstnevnte som det nær perfekte ekteskap mellom synth og gitar, sistnevnte en euforisk og uimotståelig fengende sommerperle. Albumet skuffer heller ikke, tvert imot. "Love Like A Sunset" starter og slutter med forsiktig klimpring, mens de drøye sju minuttene i midten er alt annet enn tilbakeholdne. Det samme kan egentlig sies om alle de ni sporene her. Entusiastiske melodier i polert, småsexy innpakning svipper stadig vekk innom funk og disco, og utgjør med sine glassklare gitarer og presisjonstromming en helhet som føles både gjennomtenkt og uanstrengt.