Suksessen til Lady GaGa er noe helt utenom det vanlige. Debutalbumet The Fame fra 2008, samt den utvidede utgaven kalt The Fame Monster (2009), lokket ekstreme menneskemengder til dansegulvet - selvfølgelig takket være kanonsingler som "Just Dance", "Poker Face", "Paparazzi", "Bad Romance", "Telephone" og "Alejandro", hitlåter som har gjort Stefani Joanne Angelina Germanotta til en av verdens største popstjerner.

Første single fra GaGas andre album, Born This Way, var det massivt fengende tittelsporet, innsmurt i et tjukt lag av Madonnas mest dansbare DNA. Deretter fulgte den syndige pop/house/techno-hybriden "Judas" og electrorockeren "The Edge Of Glory" (med Springsteen-partner Clarence Clemons på saksofon!). Alle behørige representanter for et album som leker seg med både klubbkulturen og arenarocken, men som i bunn og grunn er popmusikk fra ende til annen. Selv når hun benytter seg av kirkeorgel-lignende synth ("Marry The Night"), tyske tekstlinjer og pumpende eurodance ("Scheiße"), hårete 80-tallsrock ("Highway Unicorn (Road To Love)") og enorme beats (hele albumet), er det de hektende refrengene som stjeler oppmerksomheten.

Hun er het på Twitter og får mye oppmerksomhet for sitt spesielle image, men Lady GaGas fremste kvalitet er popteften, enten hun låner fra gamle kjenninger (allerede nevnte Madonna, Abba, Queen, Shania Twain) eller beveger seg i nye retninger. Dama vet bedre enn de aller fleste hva som funker, både på klubb, fest, radio, røde løpere og YouTube. GaGa-maskinen ruller videre, strømlinjeformet og dønn original.