U2s sound har vært unikt helt fra begynnelsen av, både The Edge sin gitar og Bono sin stemme kan gjenkjennes etter sekunder, for ikke å si tiendeler. Gjennom store deler av 80-tallet, la oss si fram til The Joshua Tree, ga de ut skiver som varierte kvalitetsmessig, men som alle inneholdt fengende pop-perler; låter som i dag er uforglemmelige klassikere som har gjort dette bandet til ett av de aller største i rockehistorien. Fra 1987 og til og med Achtung Baby i 1991 var U2 på sitt heiteste. Deretter begynte eksperimenteringen. Den varte til All That You Can´t Leave Behind, skiva som for fire år siden ga soleklare signaler om at gruppa igjen var mest fokuserte på å skrive sanger, popsanger, fengende popsanger. Dette fortsetter de med på How To Dismantle An Atomic Bomb, som har blitt en erketypisk U2-plate i uttrykk og stemning - her får du drivende rockere à la førstesinglen "Vertigo" og nydelige, dempede ballade-aktige spor à la "A Man And A Woman". Samtidig innlemmer de noe nytt: overstyrte industrielle gitarer. The Edge er ofte i et støymessig sentrum, men går aldri i veien for melodiene, som forøvirg setter seg på hjernen raskere enn du kan si "Yahweh".

NB! Omtalen refererer til CD-utgaven av dette albumet