Aldri har U2 latt publikum vente så lenge på nytt materiale som mellom How To Dismantle An Atomic Bomb fra 2004 og 2009-skiva No Line On The Horizon. Sistnevnte har av bandet selv blitt omtalt som annerledes enn alt de noen gang har gjort, mens flere kritikere har påpekt at U2 nå for alvor er tilbake i god, gammel form. Sannheten om supergruppas ellevte studioalbum er, vel, begge deler. Bandet har, helt siden debuten Boy i 1980, perfeksjonert lydbildet sitt - med mer eller mindre vellykkede eksperimenter underveis, selvfølgelig, men i det store og hele har de aldri forsøkt å være noen andre enn seg selv. Som band har de forlengst og ettertrykkelig befestet sin plass i rockehistorien, og på dette albumet er det et voksent U2 vi møter, et band som på papiret ikke lenger har noe å bevise. Men det er nettopp her No Line On The Horizon hever seg over det forutsigbare stempelet "nok en U2-plate". Allerede ved første gjennomhøring er det slående hvor breddfullt albumet er av alt som helt siden starten har gjort U2 til et av verdens største band, samtidig som kvartetten legger for dagen en sult og spilleglede som ofte er forbeholdt langt yngre kollegaer.

NB! Omtalen refererer til CD-utgaven av dette albumet